Vannet er bundet til strukturen i et næringmiddel på mange ulike vis. De viktigste bindingene er kjemiske og mekaniske og de har svært varierende styrke. Vanligvis kan det vannet som er svakest bundet fjernes ved mekanisk avvanning; det vil si uten bruk av varme. Dette har flere fordeler framfor tørking og bør generelt sett utnyttes mest mulig før restvannet fjernes ned til ønsket vanninnhold, i en tørke. Ved avvanning tilføres vanligvis lite eller ingen varme og dette har klare positive effekter på produktkvaliteten. Desto mer vann som kan fjernes uten å varme opp produktet, jo bedre sluttkvalitet kan forventes. Dette er særlig tydelig for temperaturømfindtlige produkter, for eksempel fete fiske- og sjømatprodukter. Videre er mekanisk avvanning langt mindre energikrevende enn tørking. Dessuten medfører tørking som regel at en relativt stor luftstrøm brukes til å ta opp fuktigheten som avgis fra produktet og dette kan i mange tilfeller medføre en kostbar rensing før luften kan slippes ut. Dette problemet reduseres ved at vann fjernes før tørkingen starter.

Ved SINTEF arbeides det innen Avvanningslaboratoriet med både tørking og avvanning. En oppgave som kunder ofte vil få undersøkt i Avvanningslaboratoriet for sitt produkt, er om det finnes egnede metoder for mekanisk avvanning, hvor langt ned i vanninnhold det er praktisk og økonomisk forsvarlig å avvanne og hvilken type tørke som egner seg best til sluttørkingen.

Ved Avvanningslaboratoriet arbeides det med ulike typer presser, sentrifugering og spesielt filtrering; ultrafiltrering, membranfiltrering og omvendt osmose.

Konktakt: